Det er noe grunnleggende skjevt når Morten Thorsby uttaler seg i Nettavisen om hva “vi” bør gjøre – som om alle står i samme økonomiske virkelighet. For la oss være ærlige: Vi gjør ikke det. Du må gjerne hygge deg med dine mange titallsmillioner i inntekt og formue - men det er faktisk ikke alle forunt å kjøpe seg en elbil.
Fotballspillere på toppnivå lever i en økonomisk sfære som for de fleste nordmenn er fullstendig uoppnåelig. Årslønninger på flere millioner – ofte titalls millioner – er ikke unntaket, men normen i de større ligaene. Selv spillere på et middels nivå i Europa kan tjene mer på ett år enn en vanlig norsk familie gjør på et tiår. Det gir en frihet til å ta valg – som å kjøpe elbil, oppgradere bolig eller leve “grønt” – uten at det egentlig koster noe.
For en vanlig familie er bildet et helt annet.
Når dieselprisene stiger kraftig, er det ikke et abstrakt miljøspørsmål. Det er et spørsmål om hverdagslogistikk:
-
Hvordan få ungene til trening?
-
Hvordan komme seg på jobb?
-
Hvordan få budsjettet til å gå opp?
Å si at løsningen er å “bare kjøpe elbil” vitner om en virkelighetsforståelse som er – i beste fall – begrenset.
For mange husholdninger er ikke elbil et reelt alternativ. Ikke fordi de ikke vil bidra til miljøet, men fordi de ikke har råd. Nybilprisene er høye, bruktmarkedet er presset, og rentenivået gjør finansiering dyrere enn på lenge. Resultatet? Folk holder liv i gamle fossildrevne biler fordi det er det eneste de kan.
Og dette stopper ikke ved privatøkonomien.
Små og mellomstore bedrifter – håndverkere, transportører, leverandører – er avhengige av kjøretøy for å holde samfunnet i gang. Elektriske varebiler og lastebiler finnes, ja, men de er langt dyrere i innkjøp. For mange bedrifter er det rett og slett ikke økonomisk mulig å bytte ut hele bilparken. Samtidig øker drivstoffkostnadene, og marginene presses fra alle kanter.
Det er her Thorsbys utspill bommer. Fullstendig.
Ikke fordi engasjementet for miljøet er feil – tvert imot, det er både nødvendig og prisverdig. Men fordi perspektivet mangler. Når man sitter i en økonomisk boble, er det lett å tro at egne valg er universelle løsninger.
Det er de ikke.
Det som oppleves som et enkelt, moralsk riktig valg for én person, kan være en økonomisk umulighet for en annen. Og når dette blir formulert som en slags selvfølge, kan det fort oppfattes som nettopp det mange reagerer på: arrogant.
Klimakampen vinnes ikke ved å moralisere over folk som allerede sliter med å få endene til å møtes. Den vinnes ved å forstå forskjellene – og lage løsninger som faktisk inkluderer alle.
Så ja, Morten Thorsby skal ha ros for å bry seg om miljøet. Men skal man ha troverdighet i en slik debatt, holder det ikke å sparke ball fra sidelinja.
Man må også forstå banen folk flest faktisk spiller på.