EVENSEN MENER: Alarmen går: Norge langt unna VM-nivå. Hva er vitsen med en slik treningskamp?

Det ble en første omgang som neppe vil bli husket lenge. Oppgjøret mellom Norge og Sveits bar preg av lav intensitet, slitne spillere og et tempo som aldri tok fyr. Feilpasningene kom tett, relasjonene satt ikke, og usikkerheten preget store deler av det norske laget.

Flere av spillerne så rett og slett slitne ut. Det er kanskje ikke så overraskende, med tanke på at mange kommer rett fra en krevende klubbhverdag i europeiske toppligaer. Kampbelastningen er høy, og med sesonginnspurten hengende over seg, er det forståelig at ingen ønsker å ta unødvendige sjanser.

Likevel er det vanskelig å komme unna inntrykket av et norsk lag som manglet både rytme og energi. Alexander Sørloth fremsto frustrert og hadde et kroppsspråk som tydet på at han helst ville vært et annet sted. Erling Haaland på sin side fikk knapt ballen å jobbe med, isolert på topp i et lag som slet med å etablere spill.

Midtbanen klarte i liten grad å binde laget sammen, og det gikk utover hele det offensive uttrykket. Når pasningsspillet ikke sitter, blir også Norges største styrker nøytralisert. Resultatet er et lag som fremstår tamt og ufarlig.

Skulle man satt spillerbørs etter første omgang, ville det vært magert. Ingen spillere utmerket seg positivt, og de fleste ville havnet rundt en treer på terningen. Det sier sitt om nivået som ble levert.

Samtidig skal det sies: Sveits var ikke nevneverdig bedre. Også de fremsto som et lag i treningsmodus, uten særlig vilje til å presse tempo eller ta risiko. Kampen bar tydelig preg av å være nettopp det – en treningskamp.

Og det er kanskje her kjernen i frustrasjonen ligger. For hva er egentlig poenget med slike oppgjør når intensiteten er så lav? Svaret er ofte at trenerapparatet ønsker å teste formasjoner, bygge relasjoner og gi spillere kamptrening. Men for publikum kan det fremstå som tamt og uengasjerende.

Det er likevel grunn til å nyansere bildet. Treningskamper spilles sjelden med samme intensitet som tellende oppgjør. Spillere er naturlig nok mer forsiktige, særlig når klubbfotballen nærmer seg avgjørende faser. Risikoen for skader er noe alle ønsker å minimere.

Men selv med det i bakhodet, er det rimelig å forvente et visst nivå. For dersom dette hadde vært en tellende kamp i et mesterskap, ville det vært langt fra godt nok. Norge er avhengig av bedre flyt, tydeligere samspill og høyere tempo dersom de skal hevde seg når det virkelig gjelder.

Denne kampen ga få svar – men kanskje en viktig påminnelse: Potensialet er der, men det må hentes ut med langt større intensitet enn det vi fikk se her.

Norge hevet seg noe etter pause mot Sveits, og flere medier peker på en annen energi i laget i andre omgang. Tempoet var høyere, og det norske laget klarte i større grad å flytte spillet fremover i banen. Likevel var det fortsatt langt mellom de virkelig gode angrepene.

Flere eksperter, blant dem Arne Erlandsen, trakk frem baneforholdene som en medvirkende årsak til det ujevne spillet. Gressmatta gjorde det vanskelig å få flyt, og presisjonen i pasningsspillet led under det,sa han og fortsette:

-Rett og slett en kjedelig kamp. Ikke bar for Norge men også for Sveits. Husk at begge lag er kvalifisert for VM, sa Erlandsen.

Samtidig er det bred enighet i mediene om at forklaringen ikke stopper der. Norge manglet fortsatt struktur og samhandling, og selv om intensiteten økte, uteble de store sjansene. Erling Haaland ble fortsatt lite involvert, og angrepsspillet fremsto forutsigbart. Haaland ble byttet ut, Sørloth gikk ut med skade. Det ble tilsammen 10 bytter. Men fortsatt ingen som får bedre enn 5 på børsen.

Flere kommentatorer beskriver omgangen som et lite steg i riktig retning, men understreker at nivået fortsatt er for lavt. Én journalist oppsummerte det slik:

-Norge så tidvis ut som «det gamle Norge» – et lag med kvaliteter, men uten evne til å få det ut i spill.

Konklusjonen fra mediene er tydelig: Bedringen var der, men ikke nok til å skape særlig optimisme før det som venter.