EVENSEN MENER: Støre & co advarte mot “tap” – men staten tjente over tusen milliarder ekstra

Norge er i en økonomisk særstilling. På få år har staten fått inntekter som savner sidestykke i moderne tid, samtidig som den politiske debatten preges av bekymring for relativt små beløp.

Tall fra myndighetene viser at Norge fikk rundt 1 270 milliarder kroner i ekstra gassinntekter i 2022 og 2023, sammenlignet med et normalnivå før energikrisen. Samtidig viser statistikk at statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten økte fra 85,7 milliarder kroner i 2021 til 713,6 milliarder i 2022, før den holdt seg svært høy med 614,4 milliarder i 2023 og 411,5 milliarder i 2024.

Dette er ikke vanlige svingninger. Det er en direkte konsekvens av krig, energikrise og Europas behov for nye leveranser etter bortfallet av russisk gass. Samtidig gir krigen skyhøye drivstoffpriser her hjemme. HVorfor skriker enkelte redaktører og kommentatorer i media at det er krise å gi et midlertidi kutt i avgiftene?

Samtidig bruker Norge betydelige midler på bistand. I 2024 utgjorde dette 55,7 milliarder kroner, tilsvarende litt over 1 prosent av bruttonasjonalinntekten. I budsjettet for 2025 er nivået videreført til litt over 58 milliarder kroner. Norge ligger dermed i verdenstoppen i bistand per innbygger.

Parallelt fortsetter staten å hente inn betydelige inntekter fra innenlandske avgifter. Bare veibruksavgiften på bensin og diesel ga om lag 10,3 milliarder kroner i 2024. I tillegg kommer CO₂-avgift på mineralske produkter på rundt 16 milliarder kroner, selv om denne posten også omfatter andre sektorer enn veitrafikk.

Dette er bakteppet for den pågående debatten om drivstoffavgifter.

Regjeringens foreslåtte lettelser er anslått å gi et provenytap på rundt 6,3 til 6,7 milliarder kroner. I den offentlige debatten omtales dette som et betydelig inngrep i statsfinansene.

Men sett i sammenheng med de øvrige tallene, fremstår dette perspektivet som vanskelig å forstå.

For hva er egentlig 6,5 milliarder kroner i dagens Norge?

Det tilsvarer omtrent:

Samtidig er effekten for folk flest alt annet enn marginal.

Drivstoffpriser påvirker ikke bare bilister, men hele økonomien. Transportkostnader slår inn i prisene på varer og tjenester, og for mange husholdninger er bilen en nødvendig del av hverdagen. Når energiprisene stiger, merkes det umiddelbart. Når fraktkostnadene øker, øker priser på en mengde varer.

Det er derfor legitimt å stille et grunnleggende spørsmål: Hva er formålet med de ekstraordinære inntektene staten har fått?

Når staten har tjent svært store beløp som følge av en krise, er det ikke urimelig å diskutere hvordan noe av dette kan komme befolkningen til gode. I et slikt perspektiv fremstår et avgiftskutt på noen milliarder ikke som økonomisk risikabelt, men som et spørsmål om prioritering.

Dette betyr ikke at alle avgifter bør reduseres, eller at budsjettdisiplin ikke er viktig. Men det betyr at størrelsesforholdene må tas på alvor.

I en situasjon der staten har hatt historisk høye inntekter fra olje og gass, og samtidig opprettholder et høyt nivå på bistand og avgifter, fremstår det som lite overbevisende å beskrive moderate lettelser som et hovedproblem.

For folk flest er ikke dette en abstrakt diskusjon om milliarder.

Det handler om økonomisk handlingsrom i hverdagen.

Og i det store bildet er 6,5 milliarder kroner nettopp det det er: et lite beløp for staten – men et merkbart bidrag for mange.