EVENSEN MENER: Norge må slå Sveits. Selvtillit er lett å bryte ned – Haaland og Ødegaard

Det er noe nesten poetisk over å møte Nederland på en fotballarena badet i oransje. Et lag som gjennom flere tiår har vært blant verdens aller beste, båret frem av en idé om hvordan fotball skal spilles – teknisk, modig og intelligent. I kulissene henger fortsatt ånden til Johan Cruyff, og på tribunen lever arven videre i form av lidenskapelig støtte. Det er en målestokk Norge fortsatt måler seg mot.

Og nettopp derfor er det interessant at Norge, i perioder av kampen, ikke bare hang med – men faktisk spilte veldig bra.

Dette var ikke en kamp der Norge lå bakpå og håpet på tilfeldigheter. Tvert imot så vi et lag som turte å spille, som hadde perioder med kontroll, og som viste at nivået ikke er uoppnåelig. Det er et viktig signal, selv om resultatet kanskje ikke fullt ut gjenspeiler det.

En av de virkelig store oppturene var Andreas Schjelderup. Her fikk vi se en spiller som ikke bare har potensial, men som også begynner å levere på et nivå som gjør ham relevant i startelleveren. Han utfordrer, han tør, og han skaper uro. Sammen med Nusa gir han Norge en bredde og kreativitet på kantene som vi har savnet.

Bakover fremsto Kristoffer Ajer som en bauta. Ikke bare er han sterk i duellspillet, men det som virkelig begynner å bli tydelig er hurtigheten hans. Han dekker rom på en måte han ikke gjorde tidligere, og det gjør ham til en enda mer komplett midtstopper. Det er avgjørende på dette nivået.

Likevel – vi kommer ikke unna det åpenbare: Norge mangler sine to største stjerner. Fraværet av Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland merkes. Ikke bare på kvalitet, men på trygghet og struktur. Ødegaard er hjernen, Haaland er spydspissen. Uten dem blir det mer uferdig.

Derfor var det også fornuftig av Ståle Solbakken å teste alternative løsninger på topp. Spørsmålet er likevel hvordan man best utnytter ressursene når alle er tilgjengelige. Personlig heller jeg mot at Alexander Sørloth fungerer best som en av to spisser – gjerne sammen med Haaland. Han blir ofte mindre involvert ute på kanten, og det føles ikke som den optimale bruken av hans kvaliteter. Samtidig melder både Nusa og Schjelderup seg på i kampen om kantplassene, noe som gjør prioriteringene enda vanskeligere.

Så har vi Jørgen Strand Larsen – som nesten skrev seg inn i landslagshistorien med en hælflikk av det sjeldne slaget. Det var frekt, det var uventet, og det hadde vært en av de kuleste scoringene på lang tid. Men “nesten” teller ikke. Denne gangen gikk den rett på keeper.

Nå venter Sveits. Et nytt, sterkt lag. Men denne gangen på Ullevål – en arena som de siste årene har blitt noe nær en lekeplass for det norske landslaget. Det gir grunn til optimisme. Det gir også en mulighet til å bygge videre på det vi så mot Nederland. samtidig skal - og må - vi ikke gå på et nytt tap. Det har noe med lagets selvtillit de har seilt på den siste tiden. Laget MÅ vinne. Selvtillit er lett å rive ned, vanskelig å bygge opp. 

Men så til det store spørsmålet: VM.

Det er fristende å drømme. Og det skal vi gjøre. Men realismen tilsier at vi må dempe forventningene noe. Kanskje kan vi sammenligne det med Bodø/Glimts eventyr i Europa – imponerende, inspirerende, og lengre enn mange trodde, men ikke helt til topps. Norge kan komme langt, men en kvartfinale, semifinale eller finale føles fortsatt som et steg for langt.

Likevel: Dette laget kan bite fra seg. Skikkelig.

Nøkkelen er enkel – og brutal: Haaland og Ødegaard må være med. Og de må være i form. Uten dem reduseres sjansene dramatisk. Med dem? Da snakker vi om et lag som kan skape problemer for hvem som helst.

Så ja – Norge er ikke der Nederland er. Ikke ennå.

Men avstanden? Den føles mindre enn på lenge.